«Du er så god til å være snill». Akkurat dette sier Samuel, 5 år, til meg.

Vi  leker ute, han er en usynlig drage og jeg har fått rollen som  dronning. Han ser opp på meg og smiler: «Ja, for du er jo alltid med på leken og så ler me masse og så trøster du meg når eg blir lei meg». Et barn opplever noe og setter sine ord på det. Han vet ikke hvor mye dette setter i gang i meg. Jeg tar godt vare på setningene og bærer dem med meg gjennom hverdagen.

Jeg tenker på alle mine år i barnehagen og førskolegruppene jeg har vært en del av. Jeg tenker tilbake på ansvar og planlegging, refleksjon og evalueringer. Jeg tenker på hvor viktig det er å ha et totaloverblikk og en pedagogisk plan, et faglig fundert og formidlet ståsted og evne til å lede og bli ledet av de jeg arbeider sammen med. Jeg vet det er mitt ansvar å lage et varmt og inkluderende miljø der alle de voksne er tett på barna, både fysisk og emosjonelt. Oppi alt dette vil jeg mest av alt huske de gangene jeg evnet å «være god til å være snill», der jeg var sensitivt tilstede for hvert eneste barn som var rundt meg.

I Lekbasert læring (s. 10–11) setter vi ord på det vi mener er grunnlaget og den viktigste forutsetningen for alt vi gjør sammen i barnehagen og i førskolegruppa, det handler om de trygge og varme relasjonene. Det er alltid den voksnes ansvar at barnet opplever seg ivaretatt og inkludert, at miljøet oppleves som trygt, både emosjonelt og fysisk. Sensitive voksne er oppmerksomt tilstede, de er bevisst på sin rolle og betydning i barnets liv og de er mottakelig for barnets sine innspill. Varme og trygge relasjoner støtter opp om barnets grunnleggende trygghet, livsglede og livsmestring (Rammeplanen for barnehager, s.11).

Barn trenger voksne som «er gode til å være snille».

Vi har et enormt ansvar og det er et stort privilegium!

Svanaug Lunde

Super-Sigurd og jeg er i gang med nok et viktig arbeid. I dag har vi satt av tid til foreldresamtaler, og vi gleder oss over å få møte foreldrene til barna på 5-års gruppa. Vi er godt forberedt, og vi er spente. Før foreldresamtalene har foreldrene fått med et skriv hjem med en del spørsmål som de har tatt stilling til. Etterpå har jeg fått skjemaene i retur fra foreldrene slik at jeg har fått tid til å forberede meg. I tillegg har jeg hatt en samtale med barna om hvordan de har det i barnehagen. Det er alltid fint å sette seg ned med det enkelte barn fordi det gir meg et ekstra innblikk i hvordan barnet selv opplever at det har det i barnehagen. Alt dette har jeg med meg inn i møte med foreldrene.

Inn døren kommer mor og far til Anna.  De forteller hvordan de synes det går med Anna i barnehagen og hjemme,  jeg forteller hvordan vi opplever at hun har det her hos oss. Etterpå får Super-Sigurd komme frem. Sammen forteller vi om hvordan vi jobber med Lekbasert læring og hvordan vi har det sammen. Jeg formidler hvor glade alle barna er i Super Sigurd og hvordan han hjelper oss voksne med å få tak i barnets perspektiv, tanker og opplevelser. Etterpå leser jeg opp samtalen jeg har hatt med Anna. Der beskriver hun på sin måte hvordan hun har det på 5-års gruppa.  Det er fint og viktig å få hennes stemme inn i samtalen. Vi ser  på målene fra forrige foreldresamtale og setter sammen opp en plan på hvordan vi skal støtte, hjelpe og legge til rette for at Anna har det godt i barnehagen og at overgangen til skolen blir best mulig. Det er tid for å avslutte, vi har kommet til veis ende for denne gang. På vei ut døra snur mor til Anna seg og sier: – «Jeg er glad for alt Anna får oppleve i 5-års gruppa. Mest av alt er jeg takknemlig for at dere bryr dere sånn om henne, det varmer mammahjertet mitt aller mest. Jeg kikker etter foreldrene til Emma der de går bortover gangen og kjenner meg takknemlig over det gode samarbeidet.»

Jeg tenker at vi arbeider sammen for å kunne gi Anna en så god barnehagehverdag og start på utdanningsløpet som mulig.

Jorunn Habbestad

Det er samlingsstund i femårsgruppa. Alle barna sitter i en ring og synger Super Sigurd sin velkomstsang. Når sangen er ferdig, kikker Super Sigurd ut fra esken og barna kikker forventningsfullt tilbake på han. I dag, som alle andre dager, trenger han å sjekke ut hvem som er på plass i ringen. Han kikker på navnene på lista og spør et og et barn om det er her. Barna svarer ja, og får fortelle litt om hvordan de har det. Super Sigurd lytter og nikker når de forteller.

Når han kommer til Ingrids navn på listen, viser det seg at hun er ikke er her i dag. Hun er syk med vannkopper. Super Sigurd hvisker inn i øret mitt at han vil sende en tanke om god bedring til Ingrid. Han og alle de andre barna former de små hendene sine foran ansiktet sitt som en kopp. Han hvisker ned i hendene: «Ingrid, vi savner deg og håper du blir frisk snart». Deretter sender han tanken opp i luften med hendene sine og det sier «svusj». Super Sigurd og alle barna kikker opp mot taket, og vi ser for oss at den gode tanken flyr helt hjem til Ingrid.

Når samlingen går mot slutten synger vi avslutningssangen til Super Sigurd, og han kryper ned i esken sin for en liten hvil. Barna går så i garderoben for å kle seg til tur.

Litt senere på dagen sitter jeg å spikker i skogen sammen med et par gutter, Magnus og Gabriel. Vi sitter å småprater, og jeg kjenner jeg liker denne måten å være sammen med dem på. Jeg får et innblikk i hvordan de har det, hva de tenker på og hvordan de opplever verden. Dette er gull for meg!

Helt ut av det blå så sier Magnus til meg:

– Du Jorunn, når jeg drar til syden neste uke, vil du passe på at dere sender en tanke til meg da?

Jeg kjenner at jeg blir rørt over at han har tenkt på dette. Jeg snur meg smilende rundt å ser på ham. Jeg sier:

– Vet du hva som skjer med meg nå, Magnus?

– Nei, svarer han.

Jeg smiler, og sier:

– Nå ble jeg rørt. Husker du hva det betyr?

– Ja, det betyr at du er glad og litt trist på en gang, sier han.

– Ja visst, det betyr at jeg blir så glad at tårene mine kommer. Kan du se det?

– Mm, han smiler til meg.

Så kommer det:

– Du skjønner det, Jorunn, at jeg synes det er så fint at dere vil tenke på meg når jeg borte, og så er jeg helt sikker på at jeg kommer til å kjenne det når klemmen kommer flyvende gjennom lufta og rett inn i hjertet mitt.

Jorunn Habbestad

Det er kveld og jeg sitter å tenker på hvordan dagen min har vært. Dagen min som pedagogisk leder for en gruppe førskolebarn på tur. Dagen min på tur med 3 andre voksne, 13 barn og 1 » stk. Super Sigurd». Dagen min på tur med femårsgruppa i en skog badet i høstens vakre farger. I dag som alle andre dager på tur så har vi hatt et bredt program. Vi har gått på tur til skogen vår, spist, lekt, ledd, trøstet, vevd, spikket, snakket om tall og bokstaver, plukket bjørnebær og mye annet kjekt.

Det som rører meg når jeg sitter her og ser på bildene fra i dag er alle menneskemøtene. Det er samspillet som gjør meg rørt. Det er de voksne som er tett på barnet med det varme og trygge blikket som rører meg. Det er trøst som trøster som rører meg. Det er smil som møter smil som rører meg. Det er latter som møter latter som rører meg. Setningen «Jeg blir til meg i møte med deg» kverner i hodet mitt. Måten jeg ser på barnet, måten jeg møter barnet og måten jeg snakker med barnet, vil påvirke hvordan barnet ser, møter og snakker til seg selv.

Jorunn Habbestad