Super-Sigurd og jeg er i gang med nok et viktig arbeid. I dag har vi satt av tid til foreldresamtaler, og vi gleder oss over å få møte foreldrene til barna på 5-års gruppa. Vi er godt forberedt, og vi er spente. Før foreldresamtalene har foreldrene fått med et skriv hjem med en del spørsmål som de har tatt stilling til. Etterpå har jeg fått skjemaene i retur fra foreldrene slik at jeg har fått tid til å forberede meg. I tillegg har jeg hatt en samtale med barna om hvordan de har det i barnehagen. Det er alltid fint å sette seg ned med det enkelte barn fordi det gir meg et ekstra innblikk i hvordan barnet selv opplever at det har det i barnehagen. Alt dette har jeg med meg inn i møte med foreldrene.
Inn døren kommer mor og far til Anna. De forteller hvordan de synes det går med Anna i barnehagen og hjemme, jeg forteller hvordan vi opplever at hun har det her hos oss. Etterpå får Super-Sigurd komme frem. Sammen forteller vi om hvordan vi jobber med Lekbasert læring og hvordan vi har det sammen. Jeg formidler hvor glade alle barna er i Super Sigurd og hvordan han hjelper oss voksne med å få tak i barnets perspektiv, tanker og opplevelser. Etterpå leser jeg opp samtalen jeg har hatt med Anna. Der beskriver hun på sin måte hvordan hun har det på 5-års gruppa. Det er fint og viktig å få hennes stemme inn i samtalen. Vi ser på målene fra forrige foreldresamtale og setter sammen opp en plan på hvordan vi skal støtte, hjelpe og legge til rette for at Anna har det godt i barnehagen og at overgangen til skolen blir best mulig. Det er tid for å avslutte, vi har kommet til veis ende for denne gang. På vei ut døra snur mor til Anna seg og sier: – «Jeg er glad for alt Anna får oppleve i 5-års gruppa. Mest av alt er jeg takknemlig for at dere bryr dere sånn om henne, det varmer mammahjertet mitt aller mest. Jeg kikker etter foreldrene til Emma der de går bortover gangen og kjenner meg takknemlig over det gode samarbeidet.»
Jeg tenker at vi arbeider sammen for å kunne gi Anna en så god barnehagehverdag og start på utdanningsløpet som mulig.
Jorunn Habbestad